top of page
Søk

Ole Kristian Reinsbu

Separatutstilling | maleri

28. oktober - 19. november 2023

Maleri med hus i grønntoner

Velkommen til maleriutstilling med Ole Kristian Reinsbu på Galleri Zink! Utstillingen åpnes av Torunn M. Eriksen lørdag 28. oktober kl. 13.00.

 

Se utstillingen her:

 

OLE KRISTIAN REINSBU PÅSTÅR INGENTING

Av Torunn M. Eriksen


Siden debuten i 1970 på Høstutstillingen og første separatutstilling i Kunstnerforbundet i 1976, har Ole Kristian Reinsbu jevnlig vist malerier over store deler av landet. Mange av utstillingene har vært vist på Lillehammer. Siden 2008 hos Galleri Zink. Vi er heldige som får oppleve og følge arbeidene hans så nært, gjennom så mange år. Det bidrar til glede, det bidrar til å utvikle kunstforståelse, og det bidrar til mer tror jeg. Og hva er det?


Reinsbu er der han vil være. Han bor her. Han tegner og maler. Helt fra barndommen har han holdt på med det og han er glad for at det er blitt sånn.


- Her har jeg levende natur på nært hold. Forandringer. Bevegelse. Når solstrålene faller på vindusflater og husvegger der borte i åsen eller når sola driver og går ned og skyggene blir lange, da er det som å se ut i en teaterscene.



Maleri av hus i gule og grønne toner

Reinsbus hage ligger vendt mot vest. Han har 360 graders solgang. Suttestadjordet, Kvitmannsberget og Kanthaugen i nakken. Foran øynene har han utsikt fra Balbergkampen over Lågendeltaet og Jørstadhøgda i nord, inn Gausdalsskaret, over Vingnesåsen med Rudshøgda, Kjølen, Korpberget og til langt sørover forbi Vingrom kirke. Midt imot har han Vingnes med bruene over Mjøsa og Laagen, mengder av vann i bevegelse og forandring gjennom alle årstider.


- Her skjer det store ting, sier han. Hit kommer våtmarksfugler som trekker og hekker. De kommer høst og vår i svermer, lander, tar til seg føde og flyr videre. Deltaet er rasteplass og beiteplass.


Et helt liv har han hatt dette foran seg. Fuglene. Utsikten. Solgangen. Spillet mellom solstråler, lys og den svære vannflata, bevegelsene over åsen og i alt som er under den høye himmelen. Hva har det gjort med han?


- Det er en kraft, mentalt og visuelt, sier han. Jeg påvirkes og lar meg påvirke. Ser etter det som forandrer seg og hvordan det skjer, hvordan vannet og åsen og bygningene på andre sida skifter karakter og preges av årstider, av kulde, av januarsol, av gråvær og vind. Og jeg får lyst til å «snakke» i de inntrykkene.


- Synet der ute har gitt meg romfølelse, fargefølelse. Skyggene opptar meg. Måten de kan holde det gående en tung regnværsdag. Inntrykkene fra det jeg ser og har omkring meg, kontraster mellom de menneskeskapte, geometriske formene og naturens kraft og de stadige endringer tar tak i en vilje som setter meg i gang. Det er det som gir meg lyst til å male. Stemningen.


Mørk låve

Ja, nettopp det. Stemningen. Møtepunktet mellom han og det han ser. Han fascineres av hus og av låver, sier han. Han prøver å få opplevelsen av bygningens essens i omgivelsen på begrep og formidle det i sitt «språk». Og vi, vi kjenner han igjen i maleriene. Hans estetikk, hans poetiske uttrykk som gjør bildene stemningsfulle og virkningsfulle. Er han født med det språket? Eller «fant» han det gjennom årene på Akademiet?


Når jeg spør om det, om Akademiet og fagmiljøet der med studenter og lærere, så sier han at han tenker med glede tilbake på studietida, på hvordan lærerne hans, Reidar Aulie og Håkon Ljøsne formulerte seg overfor ham ut fra to forskjellige ståsteder. Aulie med en billedkunstners følsomhet som forsiktig og spørrende møtte og lokket fram hans egne, unge forsøk på å uttrykke seg. Ljøsne med kunnskapsbaserte argumenter og eksempler som holdt orden på kunsthistorie og teori, som fokuserte og utfordret konkret kunnskap og teknikker. På den måten funket akademitida godt, sier Ole Kristian.


- Jeg fikk i pose og sekk. Hos Aulie lærte jeg å lytte til min egenart, mitt temperament. Og sånn må det være om en skal utvikle sitt eget språk og få til kommunikasjonen med bildene en holder på med. Så gjelder det å ha verktøy gode nok til å uttrykke seg og å vite hvilken kontekst en arbeider i.

Ole Kristian Reinsbu insisterer ikke, han registrerer, tolker, spør og antyder stemninger. Det er virkningsfullt. Han «snakker» med malerier i vår felles samtid, tematiserer huset, det menneskeskapte ute i den organiske naturen.

Så går han ut om morgenen med frokost til husfuglen Kråka som venter i epletreet. Så tar han seg en tur for å se på sommerfugler. Men han maler verken kråker eller sommerfugler. For «de er ferdig skapt» og han samler ikke på sommerfugler lenger. For nå, i voksen alder, nøyer han seg med å fotografere.


- Da slipper jeg å ta livet av dem, sier han.


Så legger han fotografiene ut på ARTSOBS, artsdatabanken. Slik hjelper han vitenskapen med å registrere og følge utviklingen.

Ole Kristian Reinsbu malerikatalog
.pdf
Last ned PDF • 15.84MB

Comments


Kategorier

Arkiv

bottom of page