Søk

Grafikk?

Grafikk er en fellesbetegnelse for flere billeduttrykk der fellesnevneren er at det ferdige verket er et avtrykk av en trykkplate. Hvert trykk i et opplag anses som et originalt kunstverk.


I 1975 vedtok Nordisk Grafikkunion seks punkter med etiske retningslinjer om kunstnernes forhold til reproduksjoner og grafikk. Norske Grafikere har gjennom årene oppdatert retningslinjene når nye teknikker og arbeidsmetoder har gjort dette nødvendig. Sist var på Norske Grafikeres årsmøte i 2019.


Grafikk deles inn i følgende grupper hovedgrupper: høytrykk, dyptrykk og plantrykk.


Hopp direkte til en teknikk:

HØYTRYKK DYPTRYKK PLANTRYKK ANDRE TEKNIKKER


Enkelt fortalt må man ha en trykkplate, trykksverte og papir for å lage et grafisk blad. Hver av de tre faktorene vil være avgjørende for resultatet, men størst betydning har platen – hvilket materiale den er laget av, og ikke minst hvordan den er bearbeidet. Platen blir satt inn med trykksverte og under trykkeprosessen blir fargen overført fra platen til papiret. Resultatet er et bilde som er speilvendt i forhold til bildet på platen. Platen svertes inn på nytt for hvert avtrykk.

Kunstnere har til alle tider tatt i bruk nye teknikker og muligheter, innen grafikken har digitale verktøy gjort seg mer gjeldende de siste årene. Når det er snakk om digitalgrafikk blir datafilen regnet som trykkplaten. Det er verdt å merke seg at digitalgrafikk regnes som originalgrafikk når det er snakk om et originalt verk som skapes digitalt, det kan ikke være opptrykk av et eksisterende kunstverk.


Opprinnelig ble de tradisjonelle grafiske teknikkene, tresnitt, etsning og litografi utviklet med det formål å mangfoldiggjøre og spre informasjon. Fra midten av 1800-tallet gjorde imidlertid fotografiet det mye enklere å reprodusere bilder og tok etterhvert mer og mer over som reproduksjonsmetode. Mange kunstnere så likevel det rike potensiale for ulike uttrykk som ligger i de tradisjonelle grafiske teknikkene og fortsatte å utnytte og utvikle disse teknikkenes særegne kvaliteter.



HØYTRYKK

Tresnitt, trestikk og linosnitt regnes som høytrykk. Alt som skal være hvitt i det ferdige trykket skjæres bort og selve motivet blir stående igjen i opphøyet relieff. Potettrykk og gummistempler er eksempler på høytrykk brukt i sin enkleste form.


Trykksverten blir påført med valse slik at fargen legger seg kun på de høyeste nivåene av trykkplaten. Et papir plasseres på platen som så kjøres gjennom en trykkpresse. Man kan også trykke for hånd ved å gni med baksiden av en skje over papiret slik at bildet blir overført til papiret.


Vanligvis benytter man én plate for hver farge som skal inngå i bildet, dersom man ikke gjør som Edvard Munch: Han sagde opp platen med løvsag slik at de ulike elementene av platen kunne valses inn med forskjellige farger, før de ble satt sammen igjen og trykket. Metoden har blitt kalt puslespill-teknikken.


Tresnittet er den eldste av alle grafiske teknikker. Noen av de eldste formene for tresnitt er treblokker som er skåret ut, satt inn med farge og brukt for å lage mønster eller border på tekstiler. Tresnitt ble benyttet i boktrykkerkunstens barndom fordi den kunne enkelt kombineres med tekst.


I våre dager brukes helst plater av kryssfiner, som gir større stabilitet enn en tynn plate av helved. Avhengig av hvilken tresort vil trestrukturen i platen spille med i bildet. Plater av furupanel har en tydeligere årringer enn for eksempel bjørk som er jevnere i veden.


I Norge har vi lange og rike tradisjoner innen tresnitt. Spesielt etter krigen da det kunne være vanskelig med både midler og materialer var det mange billedkunstnere som utviklet et beundringsverdig mesterskap innen teknikken. Treplater er forholdsvis enkelt å skaffe tilveie, det kreves heller ikke mye utstyr for å lage og trykke tresnitt.


Man kan også bruke plater av linoleum og lage linosnitt. Her benyttes samme redskap og fremgangsmåte som for tresnitt, men spinklere spesialverktøy kan også benyttes. Linoleum er mykt og smidig, og yter ikke verktøyet så stor motstand som tre, og man kan skjære fritt og spontant i alle retninger. Linosnitt gir gjerne tettere og jevnere farge i billedflaten.


Japansk tresnitt baserer seg også på bruken av flere plater med den forskjellen at det benyttes vannbaserte farger som brukes omtrent som akvarellfarger. Trykkingen gjøres for hånd med et håndholdt redskap som gnis mot papiret. Papirets egenskaper er viktig når man bruker vannbaserte farger, så til denne typen tresnitt brukes tynne japanpapir. Det japanske tresnittet hadde stor innflytelse på europeisk kunst på 1800-tallet.



DYPTRYKK

Man skiller gjerne mellom direkte (mekaniske) og indirekte (kjemiske) teknikker. Til de direkte hører gravyr, koldnål og mezzotint. Til de indirekte hører alle de ulike etsemetodene: streketsning/hardgrunn, mykgrunn, akvatint, samt fotobaserte dyptrykksteknikker.


Linjer og spor blir risset eller etset inn i en metallplate. Når platen er ferdig bearbeidet blir den satt inn med trykksverte slik at sverten dekker hele platen, deretter fjernes overflødig sverte – man slår av platen – slik at fargen bare blir liggende igjen i fordypningene. Et fuktig papir legges på platen som så blir kjørt gjennom en trykkpresse med svært stort press, og bildet blir overført til papiret. Karakteristisk for dyptrykk er et tydelig preget i papiret etter kanten av trykkplaten.



Koldnål (mekanisk) - Linjene risses ned i platen med et spisst instrument av stål som holdes og brukes nærmest som en blyant. Stålnålen pløyer metallet opp som en liten plogfure og etterlater rader på hver side av linjen. Det som kjennetegner koldnålsraderinger er de myke, nesten lodne linjene. Teknikken er meget krevende, og man bør ha god øvelse og en følsom hånd.


Etsning (kjemisk) - Det finnes flere ulike etseteknikker, men hovedprinsippet for dem alle går ut på at metallplaten er dekket av et syrebestandig materiale som man kan risse i, eller på annen måte lage spor i, slik at platen blir blottlagt der syren skal angripe. Under etseprosessen må baksiden av platen beskyttes med tape eller spritlakk.


Med streketsning/hardgrunn bestrykes bildesiden med etsegrunn – som oftest en blanding av voks, harpiks og asfalt. Tegningen risses ned i denne slik at metallet blir liggende udekket. Platen legges så i et syrebad for at linjene skal etses inn i metallet.


I mykgrunn benyttes en etsegrunn som på grunn av fettinnholdet ikke herder helt, og som derfor er svært ømfintlig for trykk. Kunstneren kan så presse ulike typer materialer, som tekstiler, fuglefjær, deler av planter eller annet mot platen, eller legge et mykt papir over den og tegne på det. Materialene som presses mot mykgrunnsvoksen vil løfte bort voksen og avdekke platen slik at etsebadet kan komme til og tære fordypninger.


I akvatintetsning begynner man prosessen med å drysse et tynt lag med harpikspulver på platen, deretter blir harpiksen smeltet fast til platen ved hjelp av varme eller gassflamme. Harpiks-kornene danner et beskyttende raster på platen. De områdene av platen som kunstneren ønsker å beholde hvite dekkes til med etsegrunn før platen legges i etsebadet. Deretter kan man steg for steg oppnå et helt register med valører i det man stadig dekker til nye områder av platen før neste etsebad. Lang etsetid gir dype valører.


Med fotopolymer blir en lysfølsom film overført til trykkplaten, platen blir belyst med en UV-lampe gjennom en transparent med motivet på. Videre blir motivet fremkalt i vann og den lysfølsomme filmen blir ytterligere herdet under UV-lys. Fotoplymerplaten kan nå trykkes som et vanlig dyptrykk


Med blindtrykk trykkes platen uten farge på fuktig papir, slik at kun relieffet av platen blir preget inn i papiret.



PLANTRYKK

Litografi og silketrykk er eksempler på plantrykk.

Plantrykk vil si at det ikke er noen forhøyninger eller fordypninger i trykkplaten. De hvite og de innfargede partiene ligger på samme nivå.


Litografi ble opprinnelig kalt kjemisk trykk av sin oppdager Aloys Senefelder. Oppdagelsen gikk ut på at kalkstein kunne være basis for et helt nytt trykkprinsipp, som bygde på den kjemiske grunnregel at vann og fett avstøter hverandre. Navnet kommer fra gresk lithos (stein) og graphos (tegne). Bildet males eller tegnes på platen – fortrinnsvis en kalksten men man kan også benytte metallplater – med fettholdig tusj eller stift. Tegningen/bildet etses inn i stenen. Når man skal trykke fuktes stenen før den farges inn med en fettholdig trykkfarge. Trykkfargen fester seg bare til de partiene av platen som allerede er fete, dvs. der hvor det er tegnet eller malt med tusj eller stift.


Selv om motivet tradisjonelt sett har blitt tegnet eller malt på stenen, kan man også lage såkalte fotolito hvor motivet overføres fotografisk til stenen / platen.


I silketrykk/serigrafi benytter man en finmasket duk av silke eller nylon som er spent opp på en ramme. Duken prepareres slik at den får åpne og tette partier. Den kan settes inn med en lysømfindlig gelatin som herdes i sterkt lys, ofte bruker man da et fotografisk materiale for å prege silkeduken, eller man kan tette til partier ved å påføre lim, lakk, sjablonger eller plastfilm. Det er kun de åpne partiene som slipper trykkfargen gjennom. Silketrykket gir tette og jevne fargeflater. Mange kjenner trykkemetoden fra popkunsten, der Andy Warhol var blant de mest kjente eksponentene. I Norge var det særlig GRAS-gruppen, ved blant andre Per Kleiva, som tok i bruk teknikken på 70-tallet.



CYANOTYPI

Cyanotypi (cyanotrykk) er en gammel alternativ fotografisk trykkteknikk fra 1840- tallet. Bildet skapes gjennom å blande to typer pulverkjemikalier; jernammoniumsitrat og rødt blodlutsalt sammen med vann, til en flytende lysømfiendtlig emulsjon. Denne blandingen kan pensles på ulike underlag som man vil trykke et fotomotiv på f.eks papir, men kan også trykkes på tekstil.


Et transparent negativ legges oppå med en glassplate øverst i en trykk/vakumramme, og eksponeres i en gitt tid ute i sollys eller UV-lampe.

Resultatet blir et positivt bilde som i utgangspunktet er cyanblått , men som kan bearbeides og tones i andre valører med ulike syrer; f.eks vin, kaffe eller te (tanniner). Dette er håndlagde arbeider og hvert enkelt trykk betraktes som en orginal.



MONOTYPI

Monotypi skiller seg fra annen grafikk ved at man lager ett enkelt trykk fra platen. Grafikken kjennetegnes ellers ved at man kan lage flere trykk fra en og samme plate.


Trykket blir fremstilt ved at man ved hjelp av pensel, valse eller gummispatel eller en kombinasjon av disse påfører trykkfarge på platen. Deretter kan kunstneren tegne eller manipulere svertelaget før platen trykkes. Det lar seg kun gjøre å lage ett trykk, og man lager som regel hver farge for seg. Monotypi kan både trykkes på papir og tekstil.



DIGITALGRAFIKK gjør seg stadig mer gjeldende. Fotoprogrammer eller tegneprogrammer brukes direkte for å lage datagenererte bilder, eller kunstneren kan bearbeide fotografier. Datafilen blir da å anse for trykkplaten. Bildet kan skrives ut på ulike typer papir og materialer. Det benyttes blekk og papir som er spesialtilpasset for kunstproduksjon og som holder høy kvalitet. Mange kunstnere kombinerer digitalgrafikk med klassiske teknikker.



Informasjon hentet fra Norske Grafikere

Arkiv