OLAV MATHISEN

Velkommen til åpning av utstillingen "Et Ansikt i Toasten" av Olav Mathisen. Utstillingen åpnes av Gallerist og Keramiker Johan Mæhlum.

Olav Mathisen (f. 1990) er en kunstner fra Lillehammer, basert i Oslo. Han arbeider hovedsakelig med maleri, tegning og installasjon, med særlig vekt på materialitet, overflate og komposisjon. Gjennom bruk av blant annet olje, eggoljetempera, jord, papir og tre undersøker han hvordan bilder kan oppstå i møte mellom materiale, prosess og blikk. Arbeidene beveger seg mellom abstraksjon og figurasjon. Mathisen har tidligere stilt ut ved blant annet TagTeam Studio (Bergen), Statens kunstutstilling Høstutstillingen (Oslo), KNIPSU (Bergen), Galleri Ramfjord (Oslo) og Hordaland Kunstsenter(Bergen). Han har også vist arbeider ved SCOPENew York og SCOPE Miami Beach. 

 En gang, sovnet du under kveldsmaten og landet med ansiktet i en brødskive. Nesetippen satte et lite avtrykk som moren din støpte i gips og hang opp på veggen. Noen år senere datt relieffet ned i gulvet og knuste i biter. 

Kanskje hadde noen tenkt at brød, eller barneansikter, ville løses opp og bli til jord, kanskje var det bare ren ubesluttsomhet, men alle skårene, unntatt nesetippen, ble kastet i komposten ute i hagen. En vår ble jorden fra komposten blandet med ny kjøpejord fra Hageland og lagt i pallekasser. Da kassene ble vannet dukket de hvite gipsskårene opp, som små stjerner på en 

nattehimmel. Stjernene lå spredt utover i den våte jorden og dannet en liten verden av Karlsvogner, Orioner og dyr. Det var først på høsten, da de skar av squash og dro opp gulrøtter at minnet om nesetippen dukket opp hos foreldrene dine. Hele huset ble endevendt i en søken etter gipsnesa, som jo måtte være et sted. På veien fant de håndskrevne kort, gamle vinkorker, 

røykvarslerbatterier og en hulltang. Og der, nederst i en gammel bokeske, fant de den, nesa. Den var blitt deformert av kjellerfukt. For å fjerne rusk fra overflaten dro de den forsiktig over en papiravis som lå på bordet i stua. Det 

dannet seg tjukke, hvite barter over ansikter, og streker over bilder av bygninger og himler og diverse tekst. Til slutt var du smuldret helt bort. 

Tegningene ble lagt forsiktig i en bunke, tilbake i den gamle bokesken. Lenge sto de på bordet, etterhvert havnet esken på gulvet, under bordet, deretter ved kjellerdøra og til slutt nedi trappa ved vaskerommet. Kanskje vi bare skal kaste den esken, ble det foreslått en dag. En av avissidene ble reddet og lagt i press inne i en stor bok. Den krittfargede gipsen klistret seg i boksidene. 

Bladde man i boken og la godviljen til, kunne man lese en historie på dobbeltsiden med avtrykket av nesetipptegningene.

Historien handlet om en gutt som vokste opp og ikke kunne snakke for seg. Det vil si, han kunne snakke, men alle setningene manglet ord. Han ble sett på som en idiot, en som ikke kunne overbevise noen om noe. Intellektet hans var fullt av tomrom, det var sånn man så det. Og i tomme rom skjer det ingenting. Det antok man. Men det viste seg at denne gutten hadde fylt tomrommene i sitt eget språk med gjenstander, minner og ting han hadde samlet på. Det viste seg at hver eneste berøring, hver eneste lille opplevelse, av lyd, av smak, lukter og farger. Alt var lagret og registrert i små bøker med håndskrevne notater og tegninger. Han hadde en hel ryggsekk full. Hadde man skrevet ned hva han sa, kunne man plukket fra notatene i sekken og fylt inn hver eneste setning til det ble en komplett roman, rikere og mer tankevekkende enn noen annen 

roman, noen gang skrevet. Det handlet fortellingen om. En roman i en ryggsekk. 

Så vidt jeg vet handler Olav Mathisens utstiling Et ansikt i toasten om noe helt annet. Ønsker du å finne ut hva, kan det være en fin start å se utstillingen.

- Tarald Wassvik