Galleri Zink ønsker velkommen til separatutstilling med Patrick Huse . Utstillingen åpnes av Hans-Jørgen Wallin Weihe lørdag 7. november kl. 13.00.

Patrick Huse arbeider i skjæringspunktet mellom kunst og antropologi og har et omfattende og solid kunstnerskap bak seg. I år er det 50 år siden Patrick Huse hadde sin debut på Statens Kunstutstilling, Høstutstillingen i 1970. Jubileet markeres med flere utstillinger og program gjennom hele året. Parallelt med utstillingen i Galleri Zink på Lillehammer vises også separatutstillinger med hans arbeider ved Nils Aas Kunstverksted på Inderøy i Trøndelag, i Sogn og Fjordane Kunstmuseum, Oppland kunstsenter og Kunstverket i Oslo.
Med røtter i håndverket og med den tradisjonelle landskapskunsten som referanse, utviklet hans kunstneriske arbeid seg tidlig i en retning av et mer konseptuelt og bearbeidet uttrykk. Hans seneste fargesterke tresnitt og malerier understreker en stor interesse for natur og landskap som sentrale temaer med fokus og studier fra mange fagområder. Landskap og strukturer i naturen har vært omdreiningspunkt i Patrick Huses kunstnerskap. I stor grad har denne interessen vært basert på en økende verdsettelse av det politiske aspektet ved landskap, og dets ideologiske betydning og effekt.
Huse har også i mange år og i vesentlig grad arbeidet i ulike miljøer i Nord-områdene som Arktisk Canada, Grønland, Island, Samiske områder i Norge Finland og Russland.
Huse har den siste 25 årsperioden i hovedsak arbeidet med større pedagogisk rettede museumsutstillinger i Canada, USA, Norge, Sverige, Finland, Island og Russland. Patrick Huse er representert i samlingene til Nasjonalmuseet for kunst, Lillehammer kunstmuseum, Henie Onstad Kunstsenter, Preus Museum, Reykjavik Art Museum-Island, Akureyri Kunstmuseum-Island, Rovaniemi Kunstmuseum-Finland og Pori Art Museum-Finland og en rekke private samlinger. I tillegg har han produsert filmer og utgitt en rekke bøker. Bøkene brukes som lærebøker og pedagogisk materiale på akademiske kurs i universiteter og høgskoler.

Velkommen til Dølajazz festivalutstilling med Tor-Arne Moen. Utstillingen åpnes av Fylkeskultursjef i Innlandet Randi Langøigjelten torsdag 15. oktober kl. 17.00. Samtidig åpnes også utstilling med Jan Stensrud i prosjektrommet. Utstillingene varer til og med 1. november.

Åpningen vil foregå utenfor galleriet, og av smittevernhensyn kan vi kun slippe inn 30 personer i galleriet om gangen.

Tor-Arne Moen; grafiker, maler og forfatter. Født og oppvokst på Notodden og hvor han har sitt atelier. Utdannelsen har han fra Kunsthøyskolen i Bergen. Han debuterte på Høstutstillingen i 1994 og han har siden hatt utstillinger over hele landet.

Tor-Arne Moen - «My One And Only Love»

Det er lett for meg å innrømme at min musikksmak er nokså smal. I grunnen er det svært sjeldent jeg setter på noe annet enn jazz, oftest av den eldre tilbakelente sorten fra størrelser som Chet Baker, Frank Sinatra, Billie Holiday og Stan Getz, men jeg lytter også gjerne til mange av dagens utrolig dyktige jazzmusikere, som vi er så velsignet med i dette landet. På atelieret mitt har jeg laget en hems merket: «Jazzatelier», der står det en over hundre år gammel kontrabass, et trommesett, en mikrofon på stativ, et piano og en tenorsaxofon. I mange år har gjørsågodtvikann-bandet «jazzatelier» møttes jevnlig på denne hemsen og spilt jazzperler for hverandre i terpentinduften, vi varmer alltid opp med Desafinado. Selv spiller jeg på saxofonen. For meg henger jazzen og billedkunsten sammen på så mange vis, og en av de tydeligste møtepunktene er improvisasjonen, innenfor et sett av rammer utspiller den seg med et eget liv.
Når jeg står og maler forholder jeg meg selvsagt til et motiv og til en fargeklang som helst skal gå opp i en høyere enhet, men innenfor den rammen står det meg fritt å blande ut farger og avsette dem på lerretet i en lang remse av handlinger i den tiden det tar å male et bilde, uten at jeg helt vet hvordan det neste penselstrøket kommer til å bli, eller utarte seg. Omtrent det samme føler jeg når jeg spille saxofon med bandet mitt og det er min tur til å improvisere; vi spiller i en avtalt toneart, eller i skiftende tonearter i den samme melodien, slik det ofte er i jazz, men innenfor tonearten er det en uendelighet av tonale muligheter hvor man så å si aldri spiller det samme to ganger - jazzen åpner for et vidunderlig tolkningsrom. Så lenge
det er jazz er det håp